Det tas for gitt...

... at alle kan trene.
At alle har den balansen mellom kropp og sinn.
At alle som vil, kan leve opp til kroppspresset mot unge i dag.
Men det er ikke alltid man sitter med valget selv.
Og helt ærlig, jeg er lei av å ha dårlig samvittighet, for noe jeg ikke kan noe for!


Bilde funnet på nett

Fra vi er relativt små i dag får vi det inn med t-skje at man må være tynn og pen for å lykkes. - eller for gutta, være macho. 
Det er utrolig usunt. Det fører til folk som sulter seg. Folk som trener seg ihjel. Folk som endrer utseendet sitt ved operasjon.
Visste du at 27% av alle kvinner som opererer utseendet sitt, tar livet av seg? 

Jeg snakker meg bort. 
Poenget mitt er at med alt presset i dag, er det ikke rart folk blir syke. 
En som står meg nær fikk i fjor spiseforstyrrelser til en slik grad at vi var redd hen skulle dø av sult før hen fikk ordentlig hjelp. 
Så er det de som er som meg. Vi som såvidt klarer å gå en tur rundt nabolaget med hunden, også må vi hvile i flere timer etterpå. 
Vi får presset inn - hver dag, fra flere platformer - at vi må trene. At vi ikke er bra nok om vi trener. At vi er tykke eller feite eller rett og slett ekle. 
Visste du at siden 50-tallet har hofteomkretsen på en kvinnelig manequengdukke i butikken krympet med 10cm? 

Så sitter vi her da, vi som ikke kan trene, fulle av dårlig samvittighet og selvhat.
Eller vi prøver å trene, prøve å nå kroppsidealet, og blir sykere av det. Kanskje får vi en spiseforstyrrelse på toppen?

Jeg blir så lei meg av alt dette. 
For vi kan ikke noe for det. 
Du kan si så mye du vil at ''det er bare å gjøre det''. ''Alle klarer det'' ''Mind over body''.
Det er ikke alltid så enkelt. 
Vi må ta i betraktning prisen vi betaler for dette. 
Så kjære venner, kan dere slutte? Kjære verden, kan du slutte? 

*sukk* ble et lite rant-innlegg det her, men jeg har tenkt på det så ofte! 
Såklart skal ikke folk slutte å trene, jeg syns det er utrolig gøy når jeg ser at venner når treningsmålene sine, og jeg blir glad på deres vegne.
Mitt problem er nok heller verden. Det konstante presset fra media. Reklamene om at ''det er på tide å trene vekk jula'' eller ''få den perfekte sommerkroppen''.
Det er blandet for meg. Før jeg ble syk elsket jeg å trene. Ikke i treningsstudio, men jeg danset flere ganger i uka, syklet, gikk tur, qigong. Jeg hadde planer om å begynne på både kickboxing og poledancing da jeg flyttet til Oslo, men jeg var jo syk allerede da, og det ble ikke noe av. 
Nå er jeg heldig om jeg orker en 30 min tur med hunden hver dag, og jeg ikke blir sofa/sengeliggende de neste fire timene etter turen. 
Så jeg føler sorg når jeg ser disse reklamene, for de minner meg om en jeg en gang var. 
Og jeg blir frustrert, for dette presset gjør at jeg ikke føler meg bra nok, og jeg har nok annet å slite med i hverdagen, om jeg ikke skal føle meg ekkel i tillegg.

Så ja, dette ble et lite hjertesukk. 
Trener du?
Ønsker du å trene?
Eller er du som meg, som ikke kan?


#blogg #hverdag #sliceoflife #hverdagsblogg #litteraturblogg #trening #syk #treningsblogg #sykdom #feminist #kropp #spiseforstyrrelser #ME #diabetes 

8 kommentarer

C A T Z Y

24.02.2017 kl.16:19

Takk for at noen endelig skriver dette, jeg er som deg. Vi er litt i samme båt ser jeg (utifra hastaggene altså), er fornøyd om jeg får gått meg en tur om dagen selv. Tenker mye hvor mye kroppen har forandret seg på 10 år, og hvor lite aktiv jeg nå er blitt pga sykdom. Energien i dag blir brukt på andre ting.. Sukk.

morellen

24.02.2017 kl.19:56

C A T Z Y:
Man blir tvunget til å prioritere hva man skal bruke energien på, og - hvertfall for min del - blir å trene nedprioritert i forhold til å fungere delvis normalt i hverdagen. Men det er vanskleig slik som verden er i dag.
Sender deg en medfølelsesklem herfra, og håper du orker turene dine!!

Fjærpennen

24.02.2017 kl.16:51

Jeg kunne. Ikke nå lenger.

Så sent som i fjor sommer deltok jeg i løp og trente tung styrke. Deretter gikk det bare nedover. Jeg ble sengeliggende i dager uten å fungere.

Det toppet seg da jeg ble gravid oppi det hele. Nå sitter jeg hjemme, sykmeldt og ta en dag av gangen. Noen ganger orker jeg å gjøre husarbeid, men da vet jeg at jeg får det igjen dagen etter. Jeg går med hunden når jeg kan, og sover 2-6 timer etter turen.

Jeg håper jeg kommer tilbake der jeg var, men er redd jeg gjør vondt verre med å tenke slik også.. Får vel bare ta tiden til hjelp :-/

morellen

24.02.2017 kl.19:50

Fjærpennen:
Det var jo en veldig brå overgang! Hva skjedde??

Fjærpennen

25.02.2017 kl.11:14

Ingen anelse. Det var mye som skjedde på en gang, dårlig arbeidsforhold, problemer hjemme, alvorlig sykdom i nær familie. Det kan være jeg rett og slett kræsja i den berømte veggen med hodet først :-/

Hadde jo følt meg sliten og og ikke helt som meg selv tidligere, men jeg føler allikevel det nærmest kom over natta..

morellen

25.02.2017 kl.19:06

Fjærpennen: Har ikke legene funnet ut noe?

Fjærpennen

25.02.2017 kl.21:24

Nei, alle prøver har så langt vært innenfor normalen, og da jeg ble gravid har liksom alle slått seg til ro med at det er det som er grunnen.

Selv hadde jeg tenkt å be om utredning for fibromyalgi og/eller ME, men får bare beskjed om at det ikke er noen vits før ungen er ute og kroppen har stabilisert seg :-/

Så for øyeblikket nyter jeg de gode dagene, og håper det bare er så enkelt at jeg har trengt en time out (selv om jeg har litt vondt for å tro det er såpass enkelt, men håpet er der)

morellen

26.02.2017 kl.11:20

Fjærpennen: Krysser fingrene for at det bedrer seg når ungen er ute. Ønsker ikke FM eller ME på min værste fiende en gang, så

Skriv en ny kommentar

hits