Profetien om Laura

Tittel: Profetien om Laura
Forfatter: Alexander H. Sandtorv
Sjanger: Fantasy, eller Magisk realisme, eller psycologisk
Utgitt: 2017
Forlag: Umbrella Forlag
Antall sider: 330
Goodreads rating: 4.33

Lest på Norsk

Laura opplever sitt største mareritt da datteren hennes forsvinner sporløst en natt. 
På jakt etter datteren, reiser Laura gjennom et tåkefylt, ukjent rike hvor alt som vokser består av metall. Ledet av en grønn stjerne må Laura utforske både landskapet hun beveger seg gjennom, og seg selv. Minnner fra fortiden forsøker å fortelle henne noe, og langsomt kommer mørke hemmeligheter til overflaten.
Alt Laura vet, er at hun har tretten dager på seg.
Tretten dager før datteren er fortapt for alltid.
Tretten dager til verdens ende.

Åh, jeg er usikker på denne boka.
Jeg har ventet på å få lese den i snart to år, og nå har jeg endelig slått kloa i den. 
Dette er Sandtorvs debuttbok, og til å være en debutt var den temmelig imponerende, men det var likevel en del jeg ikke likte. 

Historien sirkler rundt Laura, som våkner en morgen og finner at sin bare månedsgamle datter er borte. 
Samtidig blir hun angrepet. Hun flykter, og når hun kommer til seg selv igjen, er hun i Tåkelandet. 
Derfra følger en reise om å finne seg selv, så vel som å redde en verden. 

Historien er i seg selv veldig interessant, men av en eller annen grunn fenget den meg ikke helt. 
Jeg var langt mer interessert i tilbakeblikkene, i fortiden til Laura, selvom de for det meste var svært smertefulle. 
Gjennom store deler av boka satt jeg bare å ventet på et nytt tilbakeblikk. 
Jeg var langt mer interessert i historien om hvordan lille Freja ble til, og hindrene stakkars Laura måtte gjennom, enn den faktiske historien. 
Dette hjalp seg litt når minnene endelig begynte å blø inn i nåtid. 
Og det var jo en interessant historie, men det var mye vandring uten noen viktige hendelser, og en del gjenntakelse. 
Mye av det var nå del av historien og oppbygningen, og det var greit, men det var mange av beskrivelsene som kom igjen og igjen, som virket mest som fyll. 

Språket var godt, men jeg tror dette var noe av det som påvirket mitt syn på historien. 
Jeg tror jeg kunne funnet historien mer fengende, hvis språket var litt annerledes. 
Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg fant det tungt, og måtte flere steder stoppe opp og gå tilbake for å sjekke hva som egentlig ble sagt i en setning. 
Det kan være fortellerstilen, når jeg tenker meg om. Jeg er ikke personlig så glad i nåtidsfortelling, og det var slik historien her ble fortalt. 
Så bare preferanser, antar jeg. 

Vi møtte flere spennende karakterer gjennom boka, og det var flere av dem jeg likte veldig godt. 
Hvertfall en karakter fikk meg faktisk til å le høyt.
Dessverre irriterte Laura meg grenseløst. 
Ikke det at hun tok på seg offerrollen, var sassy eller reagerte som hun gjorde. Alt det var fullstendig forståelig. Men det var noe som skurret ved henne. 
Det var flere sider ved henne jeg likte, men jeg lurer på om enkelte av handlingene hennes var unaturlige for henne som karakter, og derfor funket det ikke for meg. 
Jeg vet også at enkelte gjenntakelser irriterte meg grenseløst. Hun frøs ved en hver fare, gjenntok til tider seg selv, og tenkte ikke på hintene hun hadde fått. 
Dette irriterte meg, for vi fikk tidlig inntrykk av at her er ei jente som må ta vare på seg selv, ei som ikke stoler på noen og tenker seg, men så gjennomførte hun det ikke...

Med et er mye jeg liker ved boka også. 
Jeg liker at den snakker om så vonde ting som den gjør - selvom det så klart er forferdelig. 
Jeg liker at den menneskeliggjør så mye. 
Jeg liker vriene den har. 
Som en annen bokblogger skrev på sin Instagram om boka, er dette en bok som burde hatt en hel masse triggerwarnings. Jeg kommer på hvertfall 5 sånn på tampen.  
Men dette gjør det til en spennende og vond bok. 
Forfatteren sier det er en ungdomsbok, men selvom hovedpersonen bare er 17 år, vil jeg ikke kalle den det. Den er for vond og psykologisk til at jeg ville latt min 17 åring lese den (Og det sier noe, når jeg sier det) Ting som jeg vet er virkelig i verden, men som jeg ikke vil utsette et barn/en ungdom for om jeg kan unngå det. 

Det er også en ganske dyp bok. 
Som dere kanskje ser over, slet jeg med å finne hvilken sjanger jeg skal sette boken under. 
Tåkelandet er fantasy, men det er veldig tydelig en bok med fokus på psyken.
På hvordan minner og valg kan påvirke oss hele livet. Hvordan hukommelsen vår funker. Hvordan vi reagerer på vonde ting. Hvordan mennesker fungerer. 
Det er en vond bok å lese. 

Så hva sitter jeg igjen med?
At det var en sterk bok, ingen tvil om det.
At det kan være en god bok å lese for mange, for å få litt perspektiv på livet, kanskje?
At den har veldig mye bra, men dessverre ikke nådde helt opp for min del. 
Derimot vil jeg ikke fraråde folk fra å lese den. Tvert imot tror jeg det er mange som kan få veldig glede av denne boka. Den var bare fortalt på en måte som ikke fungerte for meg. 

Boka fikk til slutt 3/5 stjerner på goodreads

Summa Sumera:

- Norsk ''fantasy''/magisk realisme/psykologisk
- Vond bok, som snakker om mye vondt
- Veldig mange bra deler, men dessverre ikke for meg. 
- Ikke en bok jeg ville latt en ungdom lese


#litteratur #blogg #profetienomLaura #bokblogg #litteraturblogg #anmeldelse #bokanmeldelse #anbefalning #triggerwarning #bokanbefalning #magiskrealisme 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits