Samvittighet og ME

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om formen min på bloggen her nå, og dette er et form-innlegg, så hvis du ikke er interessert i det, foreslår jeg at du sjekker et par av de andre kategoriene jeg har her, som kanskje kan være mer lystige. 

Men ja, samvittighet og ME. 
Dette er ikke noe jeg vet om andre med sykdommer sliter med, men det er noe jeg personlig har problemer med. Likevel er det ikke noe som snakkes ofte om mellom meg og ''sykdoms''-vennene mine, så jeg vet ikke om andre har det sånn. Derfor deler jeg dette her, så hvis andre har samme erfaring, trenger de ikke lenger føle at de er alene. 


Tittel: Samvittighetsfange
Dette bildet tilhører ikke meg. Jeg fant det på google

Det har tatt meg lang tid å lære å sette meg selv først. Jeg er en person som liker å gjøre andre glade, som liker å stille opp for venner og familie, og selvom jeg kanskje ikke er festens midtpunkt, liker jeg å være tilstede for de andre som ikke er midtpunkt. 
Men etter jeg ble syk har jeg måtte innse at jeg ikke alltid kan være med på festen. Jeg kan ikke alltid stille opp i person. Jeg kan ikke prioritere å gjøre andre glade. 

Jeg hadde gått på en del fysiske smeller da jeg innså dette. 
Hadde blitt mye dårligere av å prøve gjøre andre fornøyd, være der for andre, si ja til deres invitasjoner. 
Selv 7 år etter jeg først ble syk, er dette noe jeg fremdeles sliter med. 
JEG VIL SÅ GJERNE! 
Men uansett hvor mye jeg vil, er det ikke alltid jeg kan. 
Jeg har måtte lære meg å si nei. 

Dette fostrer mye dårlig samvittighet hos meg. 
Jeg føler meg utakknemlig. Føler meg som om folk gir meg mye mer enn jeg kan gi tilbake. 
Dette har gjort at jeg har mistet en del venner, men til gjengjeld sitter jeg igjen med venner som er bedre for meg. Venner som stiller opp hvis jeg spør, som vet at jeg gjør hva jeg kan, med de middlene jeg har, om de spør meg. Folk jeg respekterer høyt, og som jeg tror respekterer de behovene jeg har også. 
Jeg har lært meg å få litt mindre dårlig samvittighet hvis jeg avlyser med venner.

Men hva med de som ikke kan velge meg bort? Hva med familien min?
Det er særlig disse jeg sliter med. 
For jeg føler at jeg allerede har gitt familien min nok smerte med sykdommen min, så skal jeg drive å avlyse med dem også? 
Hver  gang jeg sier nei, hver gang jeg avlyser, hver gang jeg ikke tar en telefon eller svarer på en melding, får jeg dårlig samvittighet. 
Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke tar kontakt med dem, også. 
FOR JEG VIL SÅ GJERNE! 

Så hvis noen familiemedlemmer eller venner leser dette; Vit at jeg vil. Vit at jeg hater å avlyse eller si nei. Vit at jeg VIL, men ikke alltid kan. Vit at jeg stiller opp så langt jeg kan om du spør, at jeg er her for det, om så bare over tlf, hvis det trengs. 

Til andre som sliter med samvittigheten; Du er ikke alene. Vi er flere som VIL, men ikke kan. 

Jeg har lyst til å gi et råd her, men har ikke. 
Så jeg sier igjen: Jeg vil, men kan ikke, og det er viktig for meg at andre vet det. 


#ME #syk #mentalt #helseblogg #dårligsamvittighet #samvittighet #blogg #hverdag #sykeblogg #blogg #hverdagsblogg #livetmedME #sykdom #helse
 

5 kommentarer

Den lille Pandaen c:

09.11.2017 kl.16:25

<3 <3

Hildur

10.11.2017 kl.16:12

Dette er nok ganske vanlig for de som sliter med kroniske sykdommer. Man vil jo så gjerne, men av og til kan man ikke, og det er frustrerende som faen :P

morellen

11.11.2017 kl.14:11

Hildur:
Regner vel med det, men ikke mange som snakker om det :P

C A T Z Y

11.11.2017 kl.21:34

Jeg merker at jo mer jeg sier nei eller ikke dukker opp til ting, jo mindre kontakt ender jeg med å ha med dem. Og blir ikke invitert til ting mer, man blir utestengt. Føler så få av dem jeg kjenner skjønner sykdomsbildet, eller ikke tar det alvorlig men heller rynker litt på skulderen som om det er med vilje ta jeg ikke er med på ting. Har mista kontakten med mange de siste åra føler jeg, også fordi når du prøver å forklare noe så blir det stempla som "drama" og det er jo ingen som vil ha no av. Kanskje bare meg som har hatt ræva omgangskrets..

morellen

17.11.2017 kl.11:15

C A T Z Y:
Tror alle som havnet plutselig i en ''unormal'' sykdom fort opplever det samme. Jeg gjorde det da jeg ble syk for første gang for 7 år siden. Fikk kyssesyken veldig alvorlig, og var sengeliggende i 3 mnd. Da jeg endelig kom meg litt opp igjen fokuserte jeg på skole, for å fullføre 3. klasse på VGS sammen med kullet mitt. Venner sluttet å ta kontakt, selv på skolen, og en dag overhørte jeg to av mine nærmeste venner snakke om hvor fake jeg var. For hu ene hadde jo hatt kyssesyken selv, og hu var ikke så syk, så da var ikke jeg det heller.
Kutta dem ganske greit ut, men var temmelig nedtur da det skjedde.
Da jeg ble syk igjen to år senere - blei aldri helt frisk - visste jeg allerede hvem som hadde tålmodighet og ikke for situasjonen min, og det er de jeg holder på enda. Har også fått noen nye venner siden det, som bare har kjent meg som syk, og det går jo det også.
Tror det viktig å bare finne noen som respekterer og forstår deg/det. Er en overgang, som kan gjøre veldig vondt, men trøster meg med at når man kommer ut på andre enden, har man venner som skjønner og respekterer det, men fortsatt tar initiativ. Håper du finner den gjengen snart

Skriv en ny kommentar

hits