Samvittighet og ME

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om formen min p bloggen her n, og dette er et form-innlegg, s hvis du ikke er interessert i det, foreslr jeg at du sjekker et par av de andre kategoriene jeg har her, som kanskje kan vre mer lystige. 

Men ja, samvittighet og ME. 
Dette er ikke noe jeg vet om andre med sykdommer sliter med, men det er noe jeg personlig har problemer med. Likevel er det ikke noe som snakkes ofte om mellom meg og ''sykdoms''-vennene mine, s jeg vet ikke om andre har det snn. Derfor deler jeg dette her, s hvis andre har samme erfaring, trenger de ikke lenger fle at de er alene. 


Tittel: Samvittighetsfange
Dette bildet tilhrer ikke meg. Jeg fant det p google

Det har tatt meg lang tid lre sette meg selv frst. Jeg er en person som liker gjre andre glade, som liker stille opp for venner og familie, og selvom jeg kanskje ikke er festens midtpunkt, liker jeg vre tilstede for de andre som ikke er midtpunkt. 
Men etter jeg ble syk har jeg mtte innse at jeg ikke alltid kan vre med p festen. Jeg kan ikke alltid stille opp i person. Jeg kan ikke prioritere gjre andre glade. 

Jeg hadde gtt p en del fysiske smeller da jeg inns dette. 
Hadde blitt mye drligere av prve gjre andre fornyd, vre der for andre, si ja til deres invitasjoner. 
Selv 7 r etter jeg frst ble syk, er dette noe jeg fremdeles sliter med. 
JEG VIL S GJERNE! 
Men uansett hvor mye jeg vil, er det ikke alltid jeg kan. 
Jeg har mtte lre meg si nei. 

Dette fostrer mye drlig samvittighet hos meg. 
Jeg fler meg utakknemlig. Fler meg som om folk gir meg mye mer enn jeg kan gi tilbake. 
Dette har gjort at jeg har mistet en del venner, men til gjengjeld sitter jeg igjen med venner som er bedre for meg. Venner som stiller opp hvis jeg spr, som vet at jeg gjr hva jeg kan, med de middlene jeg har, om de spr meg. Folk jeg respekterer hyt, og som jeg tror respekterer de behovene jeg har ogs. 
Jeg har lrt meg f litt mindre drlig samvittighet hvis jeg avlyser med venner.

Men hva med de som ikke kan velge meg bort? Hva med familien min?
Det er srlig disse jeg sliter med. 
For jeg fler at jeg allerede har gitt familien min nok smerte med sykdommen min, s skal jeg drive avlyse med dem ogs? 
Hver  gang jeg sier nei, hver gang jeg avlyser, hver gang jeg ikke tar en telefon eller svarer p en melding, fr jeg drlig samvittighet. 
Jeg har drlig samvittighet fordi jeg ikke tar kontakt med dem, ogs. 
FOR JEG VIL S GJERNE! 

S hvis noen familiemedlemmer eller venner leser dette; Vit at jeg vil. Vit at jeg hater avlyse eller si nei. Vit at jeg VIL, men ikke alltid kan. Vit at jeg stiller opp s langt jeg kan om du spr, at jeg er her for det, om s bare over tlf, hvis det trengs. 

Til andre som sliter med samvittigheten; Du er ikke alene. Vi er flere som VIL, men ikke kan. 

Jeg har lyst til gi et rd her, men har ikke. 
S jeg sier igjen: Jeg vil, men kan ikke, og det er viktig for meg at andre vet det. 


#ME #syk #mentalt #helseblogg #drligsamvittighet #samvittighet #blogg #hverdag #sykeblogg #blogg #hverdagsblogg #livetmedME #sykdom #helse
 

5 kommentarer

Den lille Pandaen c:

09.11.2017 kl.16:25

<3 <3

Hildur

10.11.2017 kl.16:12

Dette er nok ganske vanlig for de som sliter med kroniske sykdommer. Man vil jo s gjerne, men av og til kan man ikke, og det er frustrerende som faen :P

morellen

11.11.2017 kl.14:11

Hildur:
Regner vel med det, men ikke mange som snakker om det :P

C A T Z Y

11.11.2017 kl.21:34

Jeg merker at jo mer jeg sier nei eller ikke dukker opp til ting, jo mindre kontakt ender jeg med ha med dem. Og blir ikke invitert til ting mer, man blir utestengt. Fler s f av dem jeg kjenner skjnner sykdomsbildet, eller ikke tar det alvorlig men heller rynker litt p skulderen som om det er med vilje ta jeg ikke er med p ting. Har mista kontakten med mange de siste ra fler jeg, ogs fordi nr du prver forklare noe s blir det stempla som "drama" og det er jo ingen som vil ha no av. Kanskje bare meg som har hatt rva omgangskrets..

morellen

17.11.2017 kl.11:15

C A T Z Y:
Tror alle som havnet plutselig i en ''unormal'' sykdom fort opplever det samme. Jeg gjorde det da jeg ble syk for frste gang for 7 r siden. Fikk kyssesyken veldig alvorlig, og var sengeliggende i 3 mnd. Da jeg endelig kom meg litt opp igjen fokuserte jeg p skole, for fullfre 3. klasse p VGS sammen med kullet mitt. Venner sluttet ta kontakt, selv p skolen, og en dag overhrte jeg to av mine nrmeste venner snakke om hvor fake jeg var. For hu ene hadde jo hatt kyssesyken selv, og hu var ikke s syk, s da var ikke jeg det heller.
Kutta dem ganske greit ut, men var temmelig nedtur da det skjedde.
Da jeg ble syk igjen to r senere - blei aldri helt frisk - visste jeg allerede hvem som hadde tlmodighet og ikke for situasjonen min, og det er de jeg holder p enda. Har ogs ftt noen nye venner siden det, som bare har kjent meg som syk, og det gr jo det ogs.
Tror det viktig bare finne noen som respekterer og forstr deg/det. Er en overgang, som kan gjre veldig vondt, men trster meg med at nr man kommer ut p andre enden, har man venner som skjnner og respekterer det, men fortsatt tar initiativ. Hper du finner den gjengen snart

Skriv en ny kommentar

hits