hits

Venner og sykdom

Dette er et innlegg jeg har tenkt litt av og på å skrive. 
Først da jeg leste ett innlegg av en annen blogger om hvor teite og urettferdig folk kan være, når de sier de kommer, men ikke møter opp. Så da jeg fikk en kommentar på et tidligere innlegg om folk som ikke forstår/respekterer et sykdomsbilde. 
Jeg har ikke alle svarene, mine opplevelser er ikke de eneste der ute, men jeg hadde lyst til å dele min opplevelse likevel, så kanskje det kan gi andre mot. 


Bilde funnet på google
Jeg ble syk for første gang i 2010 - i hvertfall som er relevant her.
Da fikk jeg et alvorlig tilfelle av kyssesyken. Jeg kunne ikke stå oppreist noe særlig, og bare det å gå ned trappen for å legge meg på sofaen gjorde meg så sliten å svimmel at jeg var temmelig ubrukelig den neste timen. 
Dette varte i ca 3mnd uten videre bedring. 
I løpet av den tiden var jeg ikke på skolen, og jeg omgikk ikke vennene mine. Den eneste jeg så utennom mor, søster og kjæresten til moren min (nå bonus pappa, yay!) var kjæresten min. Vi hadde vært sammen i hele 2 mnd da jeg ble så syk, og han var ved min side hele veien. 
Det betydde ikke at jeg ikke ble invitert til ting, men jeg måtte stadig si nei. 
Etterhvert tilbydde jeg meg å hjelpe vennene mine med et prosjekt hjemme fra, for jeg lå jo stille og kunne jo være litt til nytte, men de takket ja, og tok ikke kontakt ang det igjen. 

Da jeg omsider ble litt friskere igjen, hadde jeg full fokus på skole. Jeg ville bli ferdig samtidig med klassen min, ønsket ikke ta et år om igjen. 
På det tidspunktet gikk jeg på skole i en annen by. Jeg sto opp rundt 5 på morgenen, stelte meg, og reiste i litt over en time for å komme meg til skolen, med buss og tog og buss igjen. Så ble det en times tid på skolen hvor jeg ventet at det skulle starte, for hvis jeg tok et senere tog, ville jeg komme ca 30 min for seint til første time, og det var ikke greit. 
Jeg var fortsatt ganske sliten på dette stadiet, og dro ofte hjem etter en halv dag. 
Så den tiden jeg hadde, gikk til skole. 
Jeg jobbet i friminuttene på skolen, og jeg jobbet når jeg var hjemme eller på tur hjem. 

Vennene mine på skolen tok ikke kontakt. 
Eller, de satt ofte å gjorde lekser med meg, men det var sjeldent jeg så dem ellers, og de satt ikke alltid med meg heller. 
De andre vennene mine, mine nærmeste, var noe annet. 
Vi gikk ikke på samme skole, og det var tydelig at de hadde meninger om det at jeg ikke prioriterte dem. 
En dag jeg faktisk var sammen med dem, og jeg gikk på do, overhørte jeg to av dem snakke om meg. 
En av dem var min beste venninne på den tiden, vi var nærmet et par, utenom all kjærleiken, og de sto nå å snakket om meg. 
Min BF hadde hatt kyssesyken tidligere, og det var hun som drev samtalen nå. 
Det de i bunn og grunn sa, var at jeg løy, for hun hadde ikke vært så syk da hun hadde kyssesyken. De kalte meg en dramaqueen, en fake, og sa at jeg nesten ikke var verdt det. 
Det var utrolig sårende, og etter det ble det tydelig at noen venner ikke var verdt å holde på. 


Bilde funnet på google

Jeg fullførste skolen med klassen min, og flyttet til en folkehøgskule uten noen av de andre. 
Den eneste jeg virkelig holdt kontakt med, var kjæresten min, og vår felles beste venn - som fortsatt er beste venn. 
Jeg skulle få en ny start i Oslo året etter, men det gjorde jeg ikke, for nøyaktig to år etter jeg fikk kyssesyken, ble jeg syk igjen, og denne gangen visste ikke legene hva det var. 
Er det jeg sliter med enda. 

Men etter det endret ting jeg. 
Jeg begynte etterhvert å bygge meg et nytt nettverk. 
Mange av dem som er i mitt nettverk i dag, var der allerede på den tiden, men ikke like nærme. 
De fleste er eldre enn meg, og mange av dem har jeg møtt gjennom mannen min. 
Hu ene ble jeg venn med fordi hu hadde ildere. Jeg begynte å lufte ilderne hennes, og etter det føler jeg hun har blitt en av mine nærmeste. 
Ei annen er syk som meg, og vi bondet over det. 
Ei annen igjen møtte jeg det året, fordi hennes mor ble sammen med min onkel. Vi er venner enda, og utennom familien - det hjelper at hun er sammen med en av min manns eldste venner, og vi ser en av dem ganske jevnlig. 
En annen kjente jeg fra før jeg ble syk, og han har blitt min beste venn. Vi ser hverandre ikke ofte, for han bor langt unna nå, men han er den jeg vil ringe om jeg har noe å gråte om, eller bare noen jeg kan bitche til. 
En annen var jeg også venn med før, og vi holder god kontakt enda, selvom han har mye jobb og skole. 
Så har jeg blitt venner med andre siden det, mange via mannen, også så klart noen over nettet. 

Mitt poeng her er, man finner en gjeng etterhvert. 
De man har rundt seg når man blir syk, ikke alle av dem er verdt å ta vare på. Ikke fordi de nødvendigvis er dårlige personer, men fordi venner vokser fra hverandre. 
Jeg tror på at man har noen i livet sitt når man trenger det, men ikke skal være redd for å gå videre når det passer seg, bare det er naturlig. 
Alle vennene jeg har nå, enten de er gamle eller nye, har jeg et navn på. 
De er kaktusvenner. Venner som ikke trenger mye vann, men som er glad for det vannet de kan få, skjønner du hva jeg mener? 
Finn kaktusvennene dine, og ikke vær redd for å være en kaktus for andre. 
De er der ute. 


Bilde funnet på google


#venn #liv #sliceoflife #hverdag #blogg #syk #hverdagsblogg #sykdom #me #samvittighet #vennskap #hverdagblogg #råd #tips #forhold

 

7 kommentarer

Den lille Pandaen c:

23.11.2017 kl.22:48

Jeg vil veldig gjerne være din venn.

Forstår godt, at av og til så kan folk ikke møte opp.(håper det ikke var mitt innlegg..?)

Og som regel har det en valid grunn og det er helt greit.

morellen

24.11.2017 kl.15:36

Den lille Pandaen c::
Jo, var ditt jeg leste ^^' Var jo ikke et dårlig innlegg, men oppi et par andre ting, gjorde det at jeg følte for å skrive dette innlegget her ^^'

Den lille Pandaen c:

24.11.2017 kl.15:43

Jeg håper ikke du følte deg truffet, altså jeg mente jo at hvis folk hadde sagt ifra, men når vi var 2stk av 44stk så syns jeg det var fryktelig uretferdig. hadde folk sagt ifra at de ikke kunne komme så.. Men, håper ikke du følte deg truffet av det, jeg var bare frustrert fordi jeg vet hvordan det føles.

morellen

24.11.2017 kl.17:10

Den lille Pandaen c::
Åh, nei, langt ifra! Du sa tydelig ifra at det var derfor, og ikke folk som faktisk avlyste :P

Den lille Pandaen c:

24.11.2017 kl.17:31

Så bra! ble litt nervøs og bekymret nå jeg. Hehe.

morellen

25.11.2017 kl.12:26

Den lille Pandaen c::
Ikke tenk på det! Er ikke noe du skal trenge bli nervøs for heller. Jeg tenker som så at hvis noe plager meg, sier jeg heller ifra, også tar vi det derfra :P

Den lille Pandaen c:

25.11.2017 kl.15:50

True! Takk. Er glad for at du fortalte meg det, og ja jeg vil at folk skal komme til meg angående det yeah c:

Skriv en ny kommentar